«Singleharling»

Siden jeg startet å jobbe med laksefiske og guiding har jeg følt at jeg har verdens beste jobb. Det å kunne få betalt for å sitte på elva og dyrke sin lidenskap er et stort privilegium 🙂

Likevel må man jo bare innrømme at det kan være slitsomt til tider. I tillegg til at det å ro en båt i seg selv kan være tungt, må man hele tiden være skjerpet, imøtekommen og sosial. Uansett hvor trøtt og sliten man er så må man forsøke å holde en god samtale i gang med gjesten. Dele noe av kunnskapen man har om laksen og laksefiske, fortelle litt om historien bak dette tradisjonelle laksefisket i Namsen osv. Dette er en viktig del av ”pakka” når du er guide.

Når både kroppen og hode trenger litt hvile er det ingen ting som slår å dra ut på elva på egenhånd. «Singleharing» er derfor blitt det ulitmate laksefiske for min del. Starter gjerne opp grytidlig på morgenen, før resten av verden våkner til liv. Du er som regel helt alene ute på elva, ikke noe støy fra biler eller andre folk. Eneste man hører er sildrende vann, fuglekvitter, noen plask fra laks som er oppe og hopper, samt lyden av årene, mens du krysser elva frem og tilbake nedover.

Båten er enklere å ro siden man ikke har noen passasjer og man kan derfor slappe helt av og sitte å drømme seg bort eller ikke tenke på noe som helst. Kun nyte livet 🙂

I blant våkner man brått opp fra denne ”transen” man befinner seg i. Stillheten blitt avbrutt av at det skriker i snella, stanga står og slår og pulsen øker kraftig 🙂

Ideelt sett, når man er 2 personer i båten, er prosessen videre en ganske enkel sak. Roeren ror båten og sørger for at sena er stram, mens fiskeren først sveiver opp de 2 stengene uten fisk, så tar fiskeren stanga med fisken og begynner å fighte den frem til vi finner en god plass å gå i land og lander laksen. Dette blir en betydelig større utfordring når man er alene om alt, og det er nettopp det som gjør singelharling så fantastisk gøy 🙂

Først må man få rette vinkelen på båten i forhold til strøm og posisjon i elva før man kan sveive opp de 2 stengene uten fisk. Stanga med fisken må bare leve sitt eget liv, enn så lenge. Den står godt fast i stangholderen, men det å få slakk sene er ofte uunngåelig. Så må man vurdere om avdrift, strømforhold, potensielle landingsplasser osv i forhold til om man skal prøve å ta fisken fra båten eller gå inn til land.

Faktisk vil det ofte være å foretrekke å ta fisken fra båten, da laksen vil være mye roligere ute på dypt vann enn inne ved land hvor det er grunt. Faren er selvfølgelig at man ikke har særlig kontroll på båten, samt at båten er ustabil og kan fort velte om man blir for ivrig med f.eks hoven. Alternativet er som nevnt å gå inn til land, men da vil det ta betydelig lengre tid før man kan røre stanga med fisken og faren for at den bare slipper vil øke.

Først må man jo ro inn til land, dra båten opp eller binde den fast, før man kan hente stanga med fisken. Etter at laksen begynner å bli sliten gjenstår det å få den inn i hoven og det kan være den største utfordringen av dem alle, i alle fall frem til man har funnet seg en god teknikk på dette.

Man skal holde stanga og styre laksen med ene hånda og holde hoven med den andre…

Om noen skulle få lyst til å prøve dette en gang vil jeg gi et par tips som kan være til hjelp. Det å sette ut 3 stenger mens man ror kan i seg selv være utfordrende. Da kan man merke sena med en sprit tusj hvor den rette lengden er og dermed bare åpne snella og ro ut sena. En annen ting er å åpne hoven og legge den godt tilgjengelig i båten slik at man slipper å begynne med dette etter at fisken biter.

Her er det som nevnt myyye som kan gå galt og du vil sannsynligvis miste flere fisk enn om dere er 2. Men igjen så er kikket og følelsen så mye større når du endelig får tellende resultat at man får bare tåle at laksen også går seirende ut av kampen i blant 🙂

Tenkte jeg skulle fortelle om en historie om en av mine singleharling økter fra sist sommer, hvor pulsen var høyere enn noen gang tidligere og jeg faktisk ikke turte annet en å be om hjelp fra noen andre fiskere som var på valdet.

Dette var i august måned og valdet jeg var på var en av godplassene våre for dette sensommer fisket, nemlig Sellæg sone 4.

Jeg hadde vært der med min sønn på 6 år noen uker tidligere, hvor han fikk sin livs opplevelse med laks på 14,5kg. Men denne gangen var jeg ute på egenhånd og fisket med wobblere. Jeg hadde vært ute på elva ei god stund og befant meg i nedre deler av valdet på sørsiden av elva når det smeller. Jeg får raskt inn de 2 tomme stengene og normalt sett ville jeg rodd meg over på andre siden av elva og landet fisken på en landfiskeplass vi kaller Lornskjæret. Men fisken bare raser i vei og nesten tømmer snella for sene uten å stoppe. Jeg hadde ferskt i minne denne laksen til min sønn og var ikke i tvil om at dette var en betydelig større fisk. Jeg må derfor bare begynne å fighte laksen fra båten.

For å unngå at snella skulle bli tom måtte jeg stramme bremsen betydelig og laksen dro faktisk båten nesten på kryss over elva og over til den andre siden, mens jeg fightet den. Fisken var aldri oppe og viste seg, noe som ofte er typisk for en stor laks.

På et skjær nedenfor, som heter Trongbergskjæret, satt det et par markfiskere og jeg roper til dem at de må få opp snørene, for jeg hadde på skikkelig svær laks. Ved et par anledninger kom laksen som ei kule imot meg, slik at jeg måtte sveive som en gal for å unngå å få slakk line.

Jeg vurderte flere ganger om jeg skulle gå i land, men følte at laksen var så langt fra ferdig at jeg ikke turte med tanke på at den kunne tømme snella for sene. Etter hvert hadde laksen dratt meg ned til Trongbergskjæret hvor disse landfiskerne satt og fulgte med. Laksen hadde begynt å bli noe roligere og jeg var fremdeles av den oppfatning om at det var min livs laks. Så jeg spurte om disse kara ville hjelpe meg, turte nemlig ikke å ta noen unødige sjanser med en slik fisk, for denne ville jeg få opp.

Båten var så tett ved skjæret at disse kara fikk tak i båten relativt raskt og enkelt, slik at jeg kunne konsentrere meg om å fighte laksen.

Her på Trongbergskjæret går jeg opp på et høyt punkt, ca 3 meter over vannskorpa, mens hjelperen med hoven gikk ned til elvekanten. Slik kunne vi best ha kontroll, styre laksen og få landet den.

Etter en stund kommer laksen inntil land, men det er dypt der og jeg ser knapt fisken før vi har den i hoven og snur seg mot meg. Jeg blir derfor stum, spørrende, litt skuffa og faktisk en tanke flau når jeg får se laksen. Jeg hadde jo gitt klart uttrykk til disse 2 kara om at dette var en sværing utenom det vanlige. Tror nok også de var litt overraska etter å ha fått med seg det meste av hva som hadde foregått.

Fangsten var riktignok en stor og flott laks, men det var langt fra den giganten jeg hadde forventet. En nygått og sølvblank laks på rundt 9 kilo, som jeg normalt sett ville vært strålende fornøyd med.

Forklaringen på hvordan jeg kunne tatt så feil i forhold til størrelsen var hvordan den var kroket. Wobbleren satt nemlig i halefinnen.

Om jeg hadde mistet denne ville jeg nok ha omtalt den som 20+ laksen som glapp i ettertid. Tror også at noen av disse enorme laksene som du hører om at folk har mistet kan være lakser som denne som er kroket feil…

Noen som leser dette vil sikkert lure på om noe sånt kan være tilfelle, at halefinnen faktisk er så sterk at den vil kunne tåle en hard fight uten å revne. Har fundert på dette selv også, men er faktisk andre gangen jeg lander en storlaks på denne måten og har også hørt en vanvittig historie fra noen år tilbake hvor en laks på ca 11,5kg ble landet på samme måte, men da på stor og kald juni elv 🙂

Fisker som ikke er kroket i munnen skal etter regelene slippes ut igjen. Dette ble ikke gjort da jeg viste fisken ikke ville overleve etter å være så sluttkjørt etter en så lang og knallhard fight, og med en relativ høy tempratur i vannet.

Tight Lines!

Helge