Jeg fortalte i forrige innlegg ”Min første Tarpon” om guiden Clifford som jobbet på lodgen hvor jeg bodde
på min første tur til Barra del Colorado. Han hadde gitt meg kontaktinfo med beskjed om at jeg kunne kontakte han direkte om jeg ønsket å komme tilbake på en rimeligere måte, ved en senere anledning.
Dette var i 2011 og jeg hadde et 6 mnd langt opphold i Costa Rica for å kjenne litt på og vurdere om vi skulle flytte dit med familie på permanent bassis eller ei.
Selv om forholdene og fisket ikke var helt i henhold til forventningene den første turen så hadde det gitt mersmak. Og det gikk derfor ikke så mange ukene fra dette oppholdet på lodgen, før jeg tok kontakt med Clifford for å få litt mer info om hva han kunne tilby.
Clifford fortalte meg at det var mulig å komme seg dit med buss fra hovedstaden San Jose til byen Cariari hvor jeg igjen måtte bytte buss til neste stoppested som hete Porto Lindo. Videre derfra med en slags bussbåt til Barra del Colorado og at jeg skulle bo i landsbyen på andre siden av elven fra lodgen hvor jeg var sist.
Kriminaliteten og fattigdommen på denne siden av landet er relativt høy. Dette er området hvor narko-kartellene opererer og Cariari som var første stoppested for bussturen er kjent for å være ett av de absolutt farligste stedene. Men på dagtid, om man unngår bakgater med lite folk vil jeg påstå at det er relativt trygt, så lenge man holder en relativt normalt eller lav profil.
Til tross for at kona mi fortalte meg om hvor skummelt dette kunne være så var lysten betydelig større en frykten. Så det ble tur til Barra på Clifford´s alternative opplegg 🙂
Bussturen fra hovedstaden San Jose til Cariari var ca 2 timer og selv om jeg måtte ta føttene fatt å gå gjennom Cariari til en annen busstasjon følte jeg meg hele tiden trygg. Bussen jeg skulle ta til Porto Lindo var med en buss som hadde sett sine beste dager Grunnen til at den så ut som den gjorde ble jeg raskt klar over 🙂 Veien til Porto Lindo var ok de første kilometerene, gjennom blant annet noen store bananplantasjer, men så var det ca 1,5 timer rett innover i jungelen på en vei jeg tviler sterkt på at du ville kjørt med egen bil, selv om du hadde hatt en stor kraftig SUV.
Jungelen var så tett på hver side av veien at det blir som en vegg, tidvis kraftig regnvær gjør at all sand og grus på veien var skylt bort og det ble som å kjøre i en steinrøys. Noen steder så jeg trær som hadde falt over veien, som nettopp var blitt kappet og ryddet til side slik at du akkurat klarer å komme frem. Andre ganger klarte ikke bussen å komme opp bakker på første forsøk og måtte rygge tilbake for å ta ny fart.
Tidvis så jeg apekatter, pappegøyer og andre dyr, så til tross for at jeg var litt spent på om vi i det hele tat skulle klare å komme frem, så nøt jeg opplevelsen. Dette var veldig anneledes!
Pga navnet Porto Lindo som betyr ”en vakker havn” som var neste stopp, hadde jeg store forventninger til at dette skulle være et vakkert sted med fantastisk utsikt osv., men ble litt overasket når vi kom frem dit. Det var et knøttlite, skittent sted, med noen garasjer, et par falleferdige hus og en kiosk. Og denne havna var egentlig ingen ting annet enn vannkanten i elva hvor det var dratt opp et par små båter. Naturen omkring var det selvfølgelig ingen ting å si på, men det var helt flatt og jungelen der var som alle andre steder slik at den sto imot meg som en vegg.
Om litt kom bussbåten, det var en relativt enkel sak med plass for 20-30 pers og litt varer av ulike slag som skulle ut til Barra. Båtturen til denne landsbyen hvor jeg skulle bo var ca 45 minutter. Jeg viste svært lite om denne landsbyen jeg skulle bo, utover det jeg så vidt hadde skimtet det fra andre siden av elva sist gang. Eneste jeg viste var at det var en liten landsby hvor guider og fiskere med familier bodde og at det var svært fattig.
Når jeg kom frem og så stedet må jeg innrømme at jeg var litt redd. Mye av folkene som bodde der så rett og slett litt skumle ut, men de fleste hilste og smilte til meg. Når det gjelder husene vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal si annet enn at jeg aldri har sett lignende på nært hold tidligere. Bølgeblekk var like mye brukt til vegger som på taket slik som vi er vant til å se det.
Stedet hvor jeg skulle bo var kanskje ett av de flotteste husene der. Et hus med 3 separate boenheter som var bygd for utleie. Standarden var svært enkel, men det var rent og hadde alt hva du trengte; En do, dusj og seng.
De fleste husene der var bygd på påler, altså slik at det skulle tåle at hele landsbyen rett så ofte står under vann, for i regntiden kan det komme myyye vann. ”Hovedgata” i landsbyen var også bygd opp fra bakken, en oppmurt gangvei med en drøy meters bredde og rundt 150 meter lang.
Hele området rundt er ekstremt frodig. Elva Rio Colorado som landsbyen ligger ved starter i Nicaragua og er som en enorm flod, med kanaler, småelver og laguner i hopetall. Dyrelivet i området er også ekstremt, faktisk så er Costa Rica det landet i verden med den største prosentandelen av klodens ulike dyreslag. Krokodiller, alligatorer, iguanas, delfiner, pappegøyer, apekatter osv er dyr man ser stort sett daglig.
Til tross for at jeg fremdeles var litt skeptisk til omgivelsene så var jo dette allerede en opplevelse av utenom det vanlige.
Før fisket skulle starte skulle vi ha lunsj. Lunsjen skulle bli servert hos en dame som til daglig var kokke på en av lodgene, men hadde også en slags restaurantvirksomhet fra sitt hus. Huset hennes var relativt enkelt som alle de andre husene i området. Det bodde 3 generasjoner i huset, hvor yngste generasjon var barn. Disse barna satt seg ned på gulvet ved siden av meg og så på meg under hele måltidet. Maten var fantastisk, tilgangen til ferske og fantastiske råvarer fra havet kan jo ikke bli bedre! (Til høyre her er «restauranten»)
Så var det tid for å fiske!
Forholdene var betydelig bedre enn første gangen jeg var her. Mye mindre vind, selv om det ikke var helt vindstille, slik som det ofte er i området fra slutten av mars og ut oktober.
Båten vi skulle bruke var en båt som ofte ble brukt til det kommersielt fisket. Ikke veldig stor, men noe større enn båtene vi brukte på lodgen.
Denne gangen skulle vi i all hovedsak konsentrere oss om fiske med agn ute på havet. Vi hadde med oss sardiner og en annen agn-fisk som kalles Machete. Dette er død agn som festes på en stor og solid circkle hook.
Når vi setter i gang så jakter vi etter de store stimene med Tarpon, som man ofte kan se ”ruller” i overflaten, før vi kaster ut agnet. Om vi ikke finner dem så fisker vi blindt på steder hvor vi vet eller tror at Tarponen oppholder seg. Uansett så er det nesten garantert at du får oppleve noen eller som regel mange ”hits” pr dag. Og når det smeller så smeller det skikkelig, for små Tarpons finnes knapt i dette området. Gjennomsnitt størrelsen ligger nok på godt i overkant av 50kg, men er du ute en dag med ok forhold så ville jeg vært overasket om jeg ikke får føling med betydelig større fisk.
Når jeg kastet uti agnet første gang gikk det ikke veldig lang tid før første Tarpon tok. Den
kommer som regel veldig forsiktig og det føles som om noen banker lett et par ganger i stanga di med en finger. Om man ikke vet dette så vil du nok tenke, hva var det der? Når dette skjer liker jeg å bare åpne spolen på snelle og etter hvert begynner det å renne ut sene. Etter 4-5 sekunder så slår du på bremsen, som for øvrig må være så stram at du
knapt klarer å dra ut sene uten å snurre den en runde rundt hånd. Da kroker Tarponen seg selv, men for å være sikker så rykker du til et par ganger. Umiddelbart hopper fisken høyt til værs, åpner den svære munnen sin og rister kraftig på hode. Men på grunn av 
de harde beinplatene i munnen på fisken er uansett ikke dette alltid godt nok. Man må senke stanga i samme øyeblikk som Tarponen hopper for å gi slakk sene. Dette reduserer risikoen for at den skal klare å spytte ut kroken. Uansett om man etter hvert klarer å time alt og gjøre alt riktig, bør man være svært fornøyd om man klarer å lande 20-30% av de som biter på. Til tross for grovt utstyr så er det mye som kan gå galt; kroker som knekker, sener som ryker eller at den bare plutselig bare glipper…
Siden dette begynner å bli lenge siden, så husker jeg ikke eksakt hvor mange eller hvor store Tarpon jeg tok denne dagen, men rundt 2 – 4 Tarpon og uttellingsraten min var ikke spesielt god ennå.
Dag 2 derimot er en dag jeg husker veldig godt, da dette var en av de bedre dagene jeg noen gang har opplevd der. Clifford måtte være guide på lodgen denne dagen og han hadde fått en annen kar som hete Mario til å guide meg. Starten på dagen var ikke veldig bra, men i det han hadde bestemt seg for å prøve et nytt sted blir han plutselig ivrig. Full gass på båten og motoren brøler mens Mario skriker og peker. Do you see the birds, skrek han til meg. Jeg hørte hva han sa, men trodde jeg hørte feil. Han gjentok det samme og pekte. Langt borte i det fjerne kan jeg se en stor flokk fuler som stuper ned i vannet. Så jeg spør hvorfor han blir så gira av å se disse og fikk beskjed om at Tarponen garantert er på samme sted. Dette er fordi en stor stim med sardiner er hva fuglene jakter på og sardinene er nettopp hva Tarponen jakter på også 🙂
Når vi kom frem kunne vi se svære Tarpons rulle i overflaten over alt, det kokte med fisk på alle sider av båten. Jeg slengte uti circle-hooken med en Machete på, mens Mario kastet ut en jigg. Første Tarponen satt på jiggen til Mario nesten før den traff vannflata. Når jeg får stanga hans så beit det på stanga jeg nettopp hadde gitt fra meg. De fleste av fiskene som tok, skilte lag med kroken en av de første kritiske minuttene når den er mer oppe i lufta enn nede i vannet, men så fort vi hadde mistet en så var det en ny som tok.
Selvfølgelig så flytter jo en slik school med Tarpon på seg, slik at vi måtte finne den igjen etter å ha ligget stille og fightet en stund. Men en så stor stim med fisk var ikke så vanskelig å finne igjen, spesielt ikke siden flokken med fugler fløy over og markerte.
En fight med en av disse fiskene tar normalt mellom 30minutter og opp til i overkant 2 timer. Noen ganger når den står og stanger nedover i dypet klarer du knapt å lette stanga. Det er rett og slett et blodslit og et kick ut av en annen verden.
Vannblemmer, blodblemmer på henda får jeg hver gang og som regel løsner også huden slik at det blir åpne sår. Musklene i armene blir etter hvert så syrefulle og vonde det gjør vondt å løfte gaffelen med mat opp til munnen når middagen skal spises på kvelden.
Man mister selvfølgelig telling på hvor mange fisk man fighter en slik dag, jeg landet 7 Tarpon i størrelsen 35 – 70 kg og uttellingen kan på ingen måte anses som bra. Men det vil si at jeg fightet Tarpon så godt som hele dagen 🙂
I dette opplegget som Clifford tilbyr er det ikke noen satte klokkeslett når vi skal fiske, slik som det er på lodgen, men det må være dagslys. Sola står opp litt før kl. 06 er oppe i 12 timer. Det vil si at vi pleier å starte dagen med frokost kl. 05.00, fisker frem til vi har en kort lunsj om vi ønsker å gå inn for det og så fisker vi frem til sola går ned og vi spiser middag/kveldsmat rundt kl.19.
Om vi ønsker så er det også mulighet til å gå for å ta et par pils på den lokale baren. Men som regel er jeg for utslitt til det etter en lang dag ute på havet og dermed er en tidlig kveld i senga det beste alternativet.
Neste morgen var det hjemreise, men det gikk ikke så lange stunden før jeg var tilbake. Det ble ca 1 opphold i måneden dette halve året jeg bodde her.
Om jeg skal oppsummere det å bo i denne fattige fiskerlandsbyen med det tilhørende fantastiske fisket så kan jeg ikke forstå at det finnes noe bedre. Alt du ser og opplever er 100%
ekte og man kan for første gang forstå hvorfor land som Costa Rica faktisk er en del av den 3dje verden. Så selv om prisen plutselig skulle blitt den samme som på den eksklusive lodgen, ville jeg uten tvil valgt landsbyen, hver eneste gang. For dette er mitt lille bortgjemte paradis her på jorden!!!!
Før jeg avslutter har jeg lyst til å skrive noen flere ord om selve Tarponen i Barra del Colorado og de ulike fisketeknikkene.
Tarpon er verdens største sildefisk og kan bli opptil i overkant av 100kg og er etter min mening det råeste man kan fiske etter om man ønsker en hard og tøff fight.
Av mange omtales den som ”The Silver King”, dette på grunn av dens flotte sølvfarge. Men i Barra del Colorado finnes også en variant av Tarponen som du ikke finner noen andre steder i verden. Denne kalle yellowbelly Tarpon. Denne er noe kortere og kraftigere enn den vanlige Tarponen og har en gyllen gullfarge i buken. Denne Tarponen gir en enda råere fight enn den vanlige. Hoppene er enda høyere og når den etter hvert dykker dypt er det vanskelig å få kontroll på den pga de enorme kreftene.
Hvorfor denne spesielle Tarponen kun er å finne i dette området er det ingen som kan gi noe godt svar på. Den er enklest å få utover høsten, resten av året er den mer sjelden å få. Hvorfor det er slik er det ingen som vet…
I området Barra del Colorado får man ikke baby Tarpon, så det er helt tydelig at den gyter og vokser seg stor andre steder. Det finnes riktignok noen store laguner på andre siden av grensen, i Nicaragua hvor du kan få disse i hopetall.
Tarponen går ofte oppover elvene i ferskvann og inn i laguer osv gjennom hele året, her kan de også fiskes etter. De fleste mener at de går oppover elva for å gyte, men i følge de lokale guidene er i alle fall ikke dette tilfelle her. De ser fisken gå både opp og ned elva, men aldri noen baby Tarpons. At de følger og jakter sardiner oppover elva er vel det mest sannsynlige.
Du kan fiske Tarpon i området hele året, men desember, januar og februar er det ofte mye vind, noe som kan gjøre dette fisket krevende og vanskelig. Den virkelige høysesongen er fra april og ut oktober, men du kan være heldig og få oppleve kanonbra fiske også øverige måneder.
Fisket foregår som oftes fra båt, enten du fisker i elva eller ute på havet, men ønsker du å prøve fisket fra land kan også dette være veldig bra. Et veldig godt alternativ når vinden er for kraftig. Fiske fra land foregår fra en sandstrand hvor bølgene slår hardt innover land. Dette fisket egner seg best med en kastestang med en jigg eller søkke og flue.
Mens jeg var der i julen 2016, var forholdene svært dårlige med kraftig vind og da var dette fisket fra land det beste alternativet og vi hadde mye action. Tror jeg fightet i overkant av 30 Tarpon , samt noen Snook, Jack og Red Snappers i løpet av 4 dager. Å fighte en Tarpon fra land blir ganske anneledes, for her kan den ikke gå dypt under deg. Det var ikke så tungt, men til gjengjeld ble det ble mye løping og så mistet du enda flere enn fra båt, siden man må bruke noe lettere utstyr. Tenker da først og fremst på en tynnere sene for å kunne få litt lengde på kastene.
Ønsker du å fiske med fluestang så må du ut i båt. Tidvis kan dette være svært effektivt. Da er det store fjær- eller hårfluer i krokstr. 4/0 og opp til 8/0 som gjeller. Total lengde på fluene bør være +/- 15 cm. Fluestanga jeg bruker er en enhånds på 9 fot og #12 og er godt egnet til formålet. Vårmånedene april/mai skal være de aller beste for fluefiske i elvene der. Da er ofte elva noe mindre, samtidig som at det er mye Tarpon i elvene. Selv har jeg dessverre aldri fått oppleve å ta Tarpon på flue i elva, siden de fleste turene mine til Costa Rica er nettopp i disse dårligste månedene desember/januar. Dette skal jeg derimot gjøre noe med nå og flybilett for meg og min beste fiskekompis Geir Jarle er booket for april i år 🙂
Jeg har derimot tatt mange Tarpon på fluestang ute på havet. Her kan du stå aktivt å kaste og dra flua fort inn igjen, men det mest normale er å få ut flua og la den ligge mens du drar lett i sena for å få flua til å pulsere.
Trolling med Rappalas er også effektivt, selv om dette ikke er min favoritt måte å fiske. Det blir rett og slett for passivt for min del. I tillegg har du noe bråk fra motoren som jeg godt kan klare meg uten. Men for all del så kan det jo være greit i korte perioder, bare for å variere litt.
Noe av det som kan gjøre dette fisket litt spennende er jo at man i tillegg til Tarpon også kan få mye annen stor og morsom fisk, som: Tunfisk, Wahoo, Baracuda, Kinfish m.m. Her bruker jeg samme utstyret som når jeg fisker med når jeg bruker circle hook og agn. En kraftig Beast Master havfiskestang (som jeg ikke husker helt navnet på) med en Shimano Calcutta 700B.
Også når man driver med dette agn-fisket vil du også få oppleve å ta en del annen fisk, som f.eks yellowfin Jack Tewally, Trippletail, små Baracudas med mer. Både Jack og Trippletail gir gode fighter og er som regel i på 6 – 8 kg. Yellowfin Jack kan man ofte se komme i store stimer susende like under båten og de er alltid sultne 🙂
Jeg kommer etter hvert tilbake og skriver noe om forberedelser til turen i april. Litt om fluebindning, hva som er et must å ha med seg utstyr osv. I tillegg er jeg relativt sikker på at det blir noen fantastiske opplevelser å skrive om etter hvert også.
Tight lines!
Helge
Fiskekameratene 