I 2003 traff jeg min kone Ana når jeg var på en forretningsreise. Hun var en tannlegestudent fra Costa Rica som var på tur til Norge for et utvekslingsstudie.
På den tiden viste jeg knapt hvor Costa Rica var og hvilke fantastiske muligheter som fantes der for å dyrke min største lidenskap, nemlig fisking.
Selv om jeg siden smågutt alltid hadde drømt om å fange en ”sverdfisk” så hadde fisket for min del kun dreid seg om ulike destinasjoner i Norge.
Under ett år etter at jeg traff Ana ble det giftemål med i Costa Rica og til den store begivenheten kom et par av mine beste fiskekompiser (Geir Jarle og Morten), sammen med en del familie selvfølgelig. Etter bryllupet ble det ble en rundtur til flere av landets fantastiske reisemål. Et av reisemålene lå ute ved havet langs Stillehavskysten.
Det er denne kystlinjen som er den mest tilrettelagte for turisme med fantastiske strender, hoteller, koselige småbyer, ulike aktiviteter osv. På hotellet vi bodde så vi mye informasjon om de fantastiske fiskemulighetene. Vi ble selvfølgelig gira på å få testa ut dette og dermed booket alle vi mannfolka i følget en stor båt for å prøve deep sea fishing.
Her skulle mulighetene være svært gode for å fange Marlin, Sailfish, Tunfisk, Wahoo, Dorado og mye annet.
Når den store fiskedagen var kommet ble det bestemt at jeg som den nygifte skulle få ta den første fisken.
Først kjørte båten rett utover mot det åpne hav i et sted mellom 1 og 2 timer før fisket skulle begynne.
Selve fisket var trolling, hvor de setter ut 4 – 5 stenger med kroker som hopper i vannskorpa like bak båten, hvor du kan se den hvite brusen etter motoren, ca 7 – 15 meter bak. De legger også ut en teaser på hver side som lager lyden av hoppende småfisk for å lokke til seg havets predatorer som jager småfisk.
Deretter er det bare å sette seg godt tilbake og slappe av, nyte livet, drikke øl, sole deg, se på delfiner, hoppende fisk osv frem til guiden plutselig skriker: FISH, FISH, FISH!!!
I det guiden roper spretter jeg opp og får stanga; det skriker i snella og vi ser raskt at det er 
en relativt stor Sailfish, altså sverdfisken jeg hadde ønsket meg. Fighten er relativt bra frem til guidene får tatt inn alt det øvrige utstyret og frem til de begynner å bruke båten aktivt for å få fisken inn til båten så raskt som mulig. Dette gjør de for å unngå at fisken skal dø av utmattelse i kampen, og for å bevare det gode sportsfisket som betyr så mye for turismen. Jeg brydde meg ikke så mye om at fighten ikke var så voldsom der og da, for det viktigste var å få landet min første sverdfisk. Etter mindre enn en halvtimes fight var den om bord og slik at jeg fikk foreviget denne store begivenheten før den ble sluppet ut igjen. Det var altså en Sailfish på ca 2m og rundt 70-80 kg.
Resten av denne dagen ble det relativt stille, noen ”hits”, men ikke noe tellende resultat foruten en stor havskillpadde som vi på merkelig vis klarte å kroke i ”armen” mens den lå og fløt i vannskorpa. En stor havskillpadde på godt over 50kg som gikk rett ned var for øvrig en langt tyngre og lengre kamp enn Sailfishen 🙂
Uansett var i alle fall jeg strålende fornøyd med dagen etter å ha realisert en av mine store barndomsdrømmer.
Siden 2004 har jeg og min kone og etter hvert barn hatt minst 1 reise til Costa Rica hvert år og på turplanen står fiske klart og tydelig skrevet inn for min del.
De første årene var det deep sea fishing langs Stillehavskysten som var det som gjaldt, men merket at jeg ble mer og mer lei dette fisket selv om det alltid ble fangst og tidvis veldig god fangst. Selve fisket ble rett og slett for passivt og fightene skuffende dårlige.
Når man er ute og reiser så treffer man i blant en del personer med samme interesse og en av dem som gjorde mest inntrykk på meg, nettopp fordi det virket som han viste hva han snakket om, sa at hans topp 3 liste var Tarpon, Bonefish og Atlanterhavslaks. Etter denne samtalen ble min målsetning å kunne krysse av disse 3 på min liste.
Som ivrig laksefisker var selvfølgelig Atlanterhavslaksen allerede krysset av, mens Bonefish og Tarpon var arter jeg bare hadde hørt om tidligere.
Bonefish var den første av de gjenværende som ble krysset av lista, men denne turen
kommer jeg tilbake til en annen gang, da det er min første Tarpon som er hovedfokus denne gangen.
Jeg begynte å søke rundt på nettet om Tarponfiske, så videoer på YouTube og syntes dette så mildt sagt rått ut. Jeg fant også mye info og uttalelser fra såkalte eksperter som mente at Costa Rica hadde ett av verdens 
desidert beste steder for å fange den virkelig store Tarponen, nemlig Barra del Colorado. I tillegg til at du skulle finne den største Tarponen her så ble det også påpekt at det neppe var noen steder i verden hvor tettheten var større av dem.
Ulempen med stedet, om man skal kalle det en ulempe, er at det er litt komplisert å komme seg dit. Men igjen så er det kanskje dette som gjør at område er relativt uberørt, uten for mange turister og som dermed gjør at dette stedet er så fantastisk i forhold til fiske 🙂
Jeg fant ut at stedet hadde 2 fiskelodger og tok kontakt med en av dem. Dette var offseason (rundt nyttår), men selv om stedet normalt var stengt på denne tiden hadde dette ene stedet hadde en liten gruppe som skulle komme på et 2 dagers opphold som jeg kunne bli med på. I følge lodgen, som var et relativt high-end sted, var eneste måte å komme seg dit med et småfly. Selv om både oppholdet og reise var litt i overkant kostbart så var det ingen vei utenom. Jeg bare måtte dra!!!
Når jeg ankom Barra del Colorado i et knøttlite fly med kun 8-10 sitteplasser måtte flyet avbryte landingen første gangen siden det var noen av de lokale som oppholdt seg på stripa med en hest, men på andre forsøk landet vi trygt og greit.
Vi ble tatt imot av lodgens vertinne Glenda, samt noen av guidene som fraktet oss med båt et par hundre meter oppover elva hvor lodgen lå. Lodgen var fantastisk flott med basseng, gode rom, bar, deilig mat og høy servicegrad. Veggene var fylt med
avstøpinger av ulike fisker som man kunne fange der, Tarpon, Tunfisk, Sailfish, Wahoo, Barracuda, Kingfish, Dorado, Permit og myyyye mer. Det var selvfølgelig en enorm ”Silver King” som hang på veggen som fikk mitt hovedfokus; en avstøpning av en sølvblank Tarpon på i overkant av 100kg. Denne var tatt av en tidligere gjest, men var ikke noe helt uvanlig fangst. Spenningen og forventningen var ekstrem!!
Gruppen jeg var der sammen med var eieren av lodgen. Han var en kar fra USA som hadde tatt med seg noen venner på tur. De hadde alle vært der flere ganger tidligere og kunne fortelle meg om det ekstremt gode fisket der og kunne nesten garantere meg at jeg ville få oppleve min første Tarpon selv om forholdene på ingen måte var med oss.
Eieren som hete Larry sa at siden dette var min første gang på Tarponfiske så skulle jeg få Clifford som guide. Dette er mannen som kan alle triksene i boka og som regel leverer varene uansett forhold. Clifford skulle vise seg å være en verdifull kontakt for meg både på denne turen og for årene som kommer 🙂
Første dag med fiske var kun en ettermiddagsøkt siden store deler av dagen hadde gått med på å komme seg dit og få innlosjert seg på lodgen. Været var veldig dårlig med mye vind, og vind er din aller verste fiende i forhold til dette fisket.
Det vinden gjør er at sardinene trekker lengre ut på havet, Tarponen spres dermed ut over et langt større område i jakten på mat og i tillegg vil de være nærmest umulig å se dem pga bølgene og dermed fisker du helt blindt. I tillegg vil det være svært vanskelig å ankre opp båten, avdriften vil være for rask for la seg drive med havstrømmene, slik man ofte gjør når man fisker med flue eller agn. Dermed var trolling beste alternativ.
Når vi dro ut var bølgene for store i elvemunningen at det var umulig å komme seg ut på det åpne hav, dermed måtte vi gjøre et forsøk på å ankre opp så langt ut i elvemunningen som vi kunne klare å komme før bølgene ble for voldsomme. Dette klarte vi etter hvert og la ut noen Rappala wobblere som lå i strømmen av elva. Her lå vi side om side med de andre fiskerne på lodgen, totalt 6 båter, men resultatet uteble for alle. Ingen av oss hadde noen form for kontakt med fisk…
Som erfaren fisker vet jeg at dette er slik det er i blant og er normalt sett i stand til å sette stor pris på en fisketur uansett fangst eller ei, men må innrømme at jeg var litt skuffa og skeptisk i forhold til dag 2 da værutsiktene ikke var veldig oppløftende… Natta ble lang og nesten søvnløs. Alt for spent og for mange tanker i hodet til å kunne sove særlig bra.
Når morgenen kom kunne jeg se at det fremdeles var mye vind, men muligens noe mindre enn dagen før. Jeg kunne knapt vente på å få møtt guiden for å høre hva dette betydde i forhold til fisket.
Først var det frokost før fisket skulle starte. På lodgen er de veldig strenge på å følge en tidsplan. Fisket starter kl. 08.00 og frem til lunsj kl. 12, så ny runde med fiske kl. 13.00 til kl. 17.00, men Larry gjorde et unntak for meg. Jeg fikk lov til å smøre med niste slik at jeg ikke behøvde å dra inn for lunsj, noe jeg satte stor pris på. Jeg var jo der for å ta min første Tarpon, ikke for å hygge meg rundt matbordet.
Endelig var kl. 8 og vi gikk ned til båtene hvor guidene sto og ventet på oss og jeg spurte Clifford om hvordan forholdene så ut. Vi gjør et forsøk på å komme oss ut på havet, men det er fremdeles mye vind og vanskelige forhold fikk jeg til svar.
Bølgene hvor elva møter havet var enorme, men guidene har vært ute en dag før og vet hvordan det som ser umulig ut kan gjøres med største selvfølgelighet. Jeg holdt meg godt fast og hadde betydelig høyere puls enn vanlig, men både vi og de andre båtene kom oss alle helskinnet ut på havet.
Som nevnt var trolling med Rappalas eneste mulighet under disse forholdene. Det gikk vel drøyt 1,5 time før første fisken beit. Jeg hadde på forhånd fått beskjed om hvordan alt føltes og hvordan man skulle fighte fisken.
Når den biter føles det knapt som noen fisk i det hele tatt, nesten som om noen slår forsiktig 2 ganger i stanga med en finger. Da var det viktig å sveive fort slik at man får 
føling med fisken, så sette kroken hardt uten å lette stanga for høyt eller over skulderen, deretter vil fisken raskt komme opp og hoppe. Når den hopper, kan den hoppe opp mot 4 – 5 meter opp i lufta, samtidig som den åpner den store munnen og rister kraftig på hodet. Tarponen har tykke harde beinplater i munnen som gjør det vanskelig å sette kroken godt og dermed er det viktig å senke stanga raskt når den hopper slik at spennet i lina er minimal mens den er i lufta. Da minimerer man sjansene for at den skal riste ut
eller spytter ut kroken som vi kaller det.
Full av adrenalin og iver, ble dette litt for mange ting å tenke på når den beit på denne 
gangen og den spyttet ut kroken første gangen den gikk opp i lufta. Men for en følelse!!! En Tarpon som Clifford anslo til å være rundt 70 kg. De få sekundene som den satt på ga mersmak 🙂 Det tok ikke så lange stunden før både Tarpon nr 2 og 3 beit på, men samme resultat, de spyttet ut kroken den første eller andre gangen de hoppet. Clifford sa: Thats Tarpon fishing, men hadde hver gang noen korrigeringer å komme med i forhold til hva jeg kunne gjøre bedre. Men påpekte altså at det ikke så uvanlig å miste flere enn hva man klarer å lande.
Omsider skulle jeg få krysset Tarpon av på lista mi 🙂 Jeg hadde prøvd å ta lærdom av de feilene jeg hadde gjort og kom seirende ut av de første kritiske 5 minuttene hvor den nesten var mer i lufta enn nede i vannet før den så gikk dypt. Det å fighte ei kraftpakke som en Tarpon på over 60kg som går ned på rundt 30 meter er vanvittig tungt. Man jobber den opp noen meter før den går ned igjen hvor den var eller enda lengre. En gang i blant kommer den opp og hopper eller ruller i vannskorpa før den dykker ned igjen. Jo mer sliten den blir jo oftere kommer den opp og viser seg før den dykker ned igjen, men etter hvert litt kortere utras. Etter en drøy time var den klar for landing. Jeg ba Clifford om å finne frem kameraet mitt for å forevige øyeblikket, men kamera hadde av en eller annen grunn blitt strømtom. Kamera på telefonen var heller allemannseie da…
Fisken ligger urørlig vannskorpa med breisiden opp og Clifford tilkaller derfor en av de andre båtene med for å komme å fotografere. En av dem var kun noen minutter unna. Normalt ville Clifford på dette tidspunktet tatt kleppen gjennom underkjeven på fisken, lettet den opp til båtripa, fått løs krok, fotografert og sluppet den fri igjen, men vi bare lot fisken ligge stille i vannet ved siden av båten uten å ta ut krok inntil videre. Når den andre båten med fotoapperatet nærmet seg gjorde fisken plutselig et byks som vi ikke var forberedt på og skilte lag med kroken, dermed ble dette øyeblikket aldri foreviget. Men øyeblikket og opplevelsen av min første Tarpon kan i alle fall ingen ta fra meg. Det var alt jeg hadde drømt om og mye mer! Høye fantastiske hopp, lange brutale utras og en knallhard kamp uten noen form for hjelp utover gode råd fra en erfaren og hyggelig guide. Bildet er fra en av mine andre turer, hvor fisken døde av utmattelse etter en lang fight.
Det ble ikke flere Tarpon denne dagen, kun en Baracuda som klippet sena rett før landing. De fleste av de andre båtene hadde også vært i kontakt med Tarpon, men ingen var blitt landet.
Før avreise ga Clifford meg sitt telefon nr og sa at om jeg hadde lyst på å komme tilbake senere uten å betale en så mye så kunne jeg ringe han. Og det har jeg gjort veldig mange ganger 🙂
Neste gang jeg setter meg ned for å skrive vil jeg fortelle mer om området, den fattige fiskerlandsbyen på andre siden av elva fra Lodgene som etter hvert alternative bosted, de ulike måtene man kan fiske Tarpon der og ikke minst hvor fantastisk bra dette fisket normalt sett er +++
Tight Lines!
Helge
Fiskekameratene 