Både Geir Jarle og jeg vokste opp i landsbyen Dokka som ligger i Nordre Land, Oppland. For egen del så har fisking vært en lidenskap siden før jeg startet på barneskolen. Her bodde jeg like ved Dokkaelva som før min tid var en fantastisk god ørret elv og som folk kom til fra både fjern og nær for å prøve fiskelykken i.
Elva var riktignok var ikke like fantastisk når jeg vokste opp. Mye forurensning fra blant annet landbruk, samt utstrakt fiske med not etter siken hver høst fra en del av grunneiere gjorde at storørreten etter hvert ble sjelden vare. For alle viste jo at det ikke bare var sik som ble med opp av elva i disse notene. Hver høst gikk det også mye stor ørret oppover elva fra Randsfjorden for å gyte, som garantert endte ferden i fryserene til disse grunneierne… Men uansett fantes igjen noen rugger opp til 10kg eller mer i elva.
Jeg for min del hadde alltid troa på at det en vakker dag skulle bli storfangst og tilbrakte tid i denne elva eller i omringliggende elver og vann nesten hver eneste sommerdag fra jeg var 6-7 år og frem til fest og damer fikk noe mer fokus et tiår senere.
De virkelig store merittene var så de stort sett uteble, men viten om at det var mulig var motivasjon god nok. Tok riktignok abbor på over 1,5kg og en del store gjedder, men ørreten på over 1 kg var svært sjelden vare.
Jeg hadde en far som var en vellykket forretningsmann og på denne tiden var det helt vanlig at en hver lokal bank inviterte sine største kunder på tur. Ett år på midten av 80-tallet hadde banken satt laksefiske i Namsen som destinasjon og jeg var selvfølgelig grønn av missunnelse når han dro. Jeg hadde nemlig hørt at dette skulle være bra, men at det var langt unna og at det var dyrt. Noe som gjorde en slik destinasjon var uoppnåelig for et gutt på 10-12 år…
De var en gruppe på rundt 10 personer dro og jeg hadde gitt min far streng beskjed om at jeg måtte få noen rapporter underveis.
Gruppen hadde bodd et sted i Namsen hvor de hadde tilgang på lokale roere for dette tradisjonelle harlingfisket, samt flere gode landfiskeplasser.
Når far ringte fikk jeg høre at forholdene var perfekte og at gruppen hadde landet store lakser hver dag med blant annet en på i overkant av 10kg.
Far hadde med seg en egen stang, en som han viste at han klarte å kaste med. Det var en enhånds, relativt kort stang med en liten ambasadur snelle. For å få litt lengde på kastene var det kun stingsild som gjaldt.
En av kveldene hadde alle roerne fått fri, siden det var en fest av ett eller annet slag som de fleste ønsket å dra på. Min far og en av de andre i følget tok da båten for å prøve harlingfisket på egenhånd, men siden de var godt voksne menn med ”vondter” over alt valgte de å bruke motoren i stedet for å ro. Far hadde med seg denne lille kastestanga si, men den lå ubrukt frem til strekket nesten var fisket gjennom. Helt på slutten av valdet valgte de derimot å kaste ut denne sluken, men det satt seg bom fast med en gang. Etter å ha prøvd å få løst dette ei lita stund begynte det å skje saker. Det begynner å skrike i snella og siden dette var ei lita snelle med begrenset senekapasitet måtte de starte motoren igjen og kjøre etter fisken oppover elva et godt stykke før de kunne gå i land for å lande laksen. Det viser seg å være en gigantlaks som Namsen er så kjent for. Folk omkring har fått med seg oppstyret og kommer med gode råd og tilbud om bistand, men de hadde bestemt seg for å fullføre jobben selv.
Det var den andre karen i båten som holdt stanga og min far sto klar med kleppen. Resultatet ble en laks på i overkant av 18kg og når min far viste bilder fra turen var det nettopp denne perfekte plasseringen av kleppingen han var mest opptatt av. Ser du den røde lille prikken øverst i buken rett mellom der gjellene begynner sa han, selv om han måtte innrømme at det var rent tilfeldig at han traff der.
Når han kom hjem og viste meg bildene ble jeg ikke mindre missunnlig. Det var spesielt ett bilde hvor fiskeren, som visstnok ikke var verdens største kar, bar fisken over skulderen slik at den nesten traff bakken med snuten.
Dette måtte være den optimale destinasjonen for meg en gang i fremtiden og sverget på at dit skulle jeg en vakker dag.
Men det skulle vise seg å gå rundt 15 år før jeg skulle få realisert denne drømmen…
Laksefiske for meg og Geir Jarle ble først en realitet i 1999. Da var det augustfiske etter laks og stor sjøørret i Driva som skulle testes. 2-3 dager med fiske i de nederste delene av elva ved utløpet.
Vi var i realiteten helt grønne og kunne ingenting, men prøvde å suge til oss så mye kunnskap som mulig fra andre fiskere vi møtte der.
Det var mye fisk i elva og de var relativt ofte oppe og viste seg. Selv om vi hadde fått med oss at man skal begynne øverst på strekke og fiske seg sakte nedover, så var det vanskelig å ikke løpe både oppover og nedover for å kaste på den fisken vi så. Foruten en 1,5kg SØ første dagen for Geir Jarle ble det ikke særlig mye action. Men utpå kveden den det siste døgnet gikk det på en ny fisk for Geir Jarle som vi skjønte var større. Dette var en bra kamp som gikk utenpå det meste vi hadde opplevd på Dokka med omengn tidligere. Etter hvert landet Geir Jarle en SØ på ca 4kg. Selv om jeg svært gjerne skulle likt å ta en selv så var dette noe som var viktig for den videre iveren for denne typen fiske.
Planleggingen for neste sommers laksefiske startet tidlig på høsten og det store målet var Namsen. Vi søkte litt rundt på nettet og fant ut at vassdragets største laks det foregående året var tatt på et vald som hete Foss Engstad. Vi tok kontakt og ble faktisk litt overrasket over at prisen ikke var så ille, så vi booket et opphold i juli måned i 2000.
Det å leie en lokal roer var helt utelukket for vår del pga pris, så vi baserte oss på å ro selv. Så når vi kom dit ga en av valdseierne, Otto Moa, oss en innføring i hvordan fisket skulle foregå.
Det tok noen dager før den første laksen satt, men SØ fisket var fantastisk. Riktignok var de ikke veldig store, men mye fisk på 1 – 1,5kg og dette var bra fisk for gutter som var vant til å fiske brunørret på 300-500gr i all hovedsak.
Når laksen etter hvert beit, så var det selvfølgelig Geir Jarle som satt med stengene, mens jeg rodde. Vi hadde alle dagene vært alene på valdet og hadde ikke fått med oss at det var vanlig å gå i land for å lande fisken. Og det ble derfor en del kaving før vi etter hvert fikk laksen i hoven. Vi var jo tross alt veldig ferske og hadde en unormalt høy puls. Det var en flott laks på omkring samme størrelse som SØ han tok i driva året før.
Vi var godt fornøyd med oppholdet, selv om dette kanonfiske som min far hadde vært delaktig i lot vente på seg.
Det ble ytterligere ett opphold til samme sted dette året og 2 – 3 turer hvert år i årene fremover. I blant hadde vi noen forsøk i andre elver som Orkla, Bjøra, Sabburdalselva, Lakselv, div småelver oppe rundt Førde med flere, men det var i Namsen vi følte oss hjemme.
Det skulle gå langt uti mitt 3dje år som laksefisker før jeg skulle få landet min første laks og ytterligere noen år før vi begge skulle få vår førte storlaks. Men det er jo ikke slik med dette fisket at det kun er flaks det handler om, selv om noen liker å påstå det. Erfaring og kunnskap om plassen du fisker kan etter min mening være helt avgjørende, så vi får se på disse første årene som læring 🙂
Etter hvert ble laksefiskegjengen vår utvidet, hvor de 3 brødrene og barndomsvennene våre Morten, Thomas og Lasse, samt Odd ble med. Vi kalte fiskerlaget for ”Vi i valdet” og det årlige junifisket var for alle årets største begivenhet 🙂
Gjennom disse årene har vi selvfølgelig opplevd både godt og dårlig fiske, men opplevelsene har vært mange, så mange at jeg sikkert kunne skrevet en hel bok om de. Men for å ikke skrive for langt kommer jeg tilbake med noen av de mest fantastiske dagene og turene etter hvert. Kan avsløre nå at vi blant annet skal tilbake juni 2010 hvor vi feiret 10års jubileum for fisket vårt i Namsen med en storlaks på godt over 20kg 🙂
Tight Lines!
Helge
Fiskekameratene 